Plan- og bygningsloven gir kommunene 12 uker på å behandle en byggesøknad. Likevel bruker flere kommuner i Oslo-regionen dobbelt så lang tid – uten konsekvenser. For boligeiere og utbyggere betyr forsinkelsene tapte måneder og hundretusener i ekstra kostnader.
Lovens krav er klart
Plan- og bygningsloven § 21-7 er tydelig: En søknad om tillatelse til tiltak skal avgjøres innen 12 uker. For enklere tiltak er fristen 3 uker. Oversittes fristen, skal det gis gebyrreduksjon – 25 prosent av gebyret per påbegynt uke.
Intensjonen er god: Forutsigbarhet for tiltakshavere og et insentiv for kommunene til å holde tempo. Men virkeligheten er annerledes.
Oslo og omegn: Lange ventetider
DinKanal har gjennomgått offentlig tilgjengelig statistikk fra Plan- og bygningsetaten i Oslo og byggesaksavdelingene i Bærum, Asker og Lillestrøm. Bildet er entydig: Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for rammesøknader overskrider lovens frist i samtlige kommuner.
I Oslo var gjennomsnittlig behandlingstid for rammesøknader 19 uker i 2025. I Bærum 16 uker. I Lillestrøm 14 uker. Asker skilte seg positivt ut med 13 uker – men også det er over lovens grense.
Trikset med mangelbrev
En utbredt praksis er bruk av mangelbrev. Når saksbehandleren sender et brev om manglende dokumentasjon, stoppes klokken. Fristen begynner å løpe på nytt først når søkeren har svart. I mange tilfeller brukes mangelbrev strategisk – ikke fordi dokumentasjonen faktisk mangler, men for å kjøpe tid.
DinKanal har sett eksempler på mangelbrev der kommunen etterspør dokumentasjon som allerede ligger vedlagt søknaden. Når søkeren påpeker dette, beklager saksbehandleren og behandler saken videre – men fristen er allerede nullstilt.
Reelle konsekvenser
For en utbygger som har kjøpt tomt med lånefinansiering, betyr hver måneds forsinkelse rentekostnader. For en boligeier som venter på tillatelse til en påbygging, betyr det at håndverkerne må omdisponeres og at prosjektet blir dyrere.
Gebyrreduksjonen er dessuten lav sammenlignet med de reelle kostnadene forsinkelsen påfører søkerne. Og mange kommuner informerer ikke proaktivt om retten til gebyrreduksjon – søkeren må kreve det selv.
Hva kan gjøres
Statsforvalteren i Oslo og Viken har myndighet til å føre tilsyn med kommunenes saksbehandling, men gjør det i praksis sjelden. En mer aktiv tilsynsrolle ville tvunget kommunene til å prioritere ressurser til byggesaksavdelingene.
Alternativt bør gebyrreduksjonen økes til et nivå som faktisk gir kommunene et økonomisk insentiv til å overholde fristene. Dagens ordning er ikke avskrekkende nok til å endre atferd.